Hvorfor skulle DU søke Intro Academy?

Her er noen gode grunner:

1. Du trenger et sterkt fundament i livet ditt med Guds Ord
2. Du trenger å bli bedre kjent med deg selv, dine gaver, talenter og potensial
3. Du trenger å deale med løgner og misforståelser av hva er sant og ikke
4. Du trenger å få klar retning på livet ditt ellers er det noen andre som styrer
5. Du trenger å bli kjent med Den hellige Ånd som venn og veileder
6. Du trenger å skjønne at KIRKEN er verdens håp
7. Du trenger å se at du er skapt til å være sammen med andre og ikke leve for deg selv
8. Du vil bli utfordret og strekt
9. Du vil skjønne dybden i Ordet
10. Du vil få en bredde i undervisning som gir deg et brett syn på livet
11. Du er med i hjerte av en voksende kirke
12. Du blir utfordret til å leve og lede som Jesus
13. Du vil se ende tiden med nye øyner
14. Du vil se at hver eneste dag i ditt liv har en verdi
15. Du vil se deg som en del av løsningen på vår tids utfordringer
16. Du vil se at vi som kirke kan reelt utgjøre en forskjell med fattigdom og det moderne slaveriet
17. Du vil få støtte av statens lånekasse
18. Du vil oppdage sider du trodde du ikke hadde
19. Du vil se mer av Gud på det året en ditt hele liv tidligere
20. Du vil treffe ledere fra Europa som står midt oppi det som er bønnesvaret til tidligere generasjoner
21. Du vil treffe alle Intro pastor parene og skjønne hjerte i Intro
22. Du vil bli plassert i team som utgjør en forskjell
23. Du vil få muligheten til å dra på turer med en hensikt
24. Du kan gå videre og bli en kirkeplanter
25. Du kan bli større, sterke og friere som menneske
26. Du vil definitivt skjønne forskjellen på lov og nåde
27. Du vil erfare at staben i Academy vil ta deg dypere, sterkere og lengre som Kristus troende.
28. Du vil skjønne at Kristus i deg er håpet om herlighet
29. Du skjønne at Han som er i deg er større en han som er i verden.
30. Du vil komme tett på ledere som deler livet med deg og planter drømmer større enn …….
31. Du vil regelmessig få innputt som gjør deg i stand til å reflektere og vurdere.
32. Du vil skjønne at din alder ikke spiller noen rolle. Academ er for de sm vil videree med Kristus i alle aldre!

Hadde jeg vært veldig ung i dag så hadde jeg tatt minst ett år på Intro Academy fordi dette driver oss:
«Vi forandrer vår verden ved å være en stadig voksende kirke som er attraktiv for de som ikke er så vant til å gå i kirken, og utruster mennesker til helhjertet etterfølgelse av Jesus Kristus.»


Hvor ble det av pionerene?

Bibelen forteller oss at Gud satte i kirken…. Dvs at fra Hans perspektiv finnes det som skal være i kirken. Vi elsker historie og gode ”storyes” om helter som har levd. De som reiste til Kina, de som reiste til Sør Amerika i BÅT! Kirken i Norge er født av en ukuelig vilje til å gå videre. Misjons organisasjonene gikk på kallet om å gjøre det ekstraordinære ut fra et oppdrag som er ganske så generelt men utfordrende nok. Hver by og bygd i Norge har et bedehus eller 5 samt en visuelt tydelig kirke. Det er vår nære historie. Et kjennetegn på at ting stopper opp er når vi begynner å slippe frem historikerne som gjerne har en master eller Phd i emnet og vi ser på historien og tegner og forteller om hva som skjedde. Forstå meg rett, dette er ikke noen form for kritikk til noen, men en observasjon av noe som stopper opp. Det som ikke stopper opp er sekulariseringen i samfunnsrommet. Der media setter tonen og vi lever INSTANT med video klipp, bilder og meninger og bretter ut våre liv i en mengde som kan ta pusten fra de fleste. Bibelen sier SELA. Betyr noen som: Ta en pause og tenk litt. Jeg er barnebarn til misjonær Alfred Lien og Jesper Krogedal som var emissær i NLM. Deres historie trigger meg. De levde med en stor hensikt, store liv og brukte det de hadde i sine hender til oppdraget. Jeg tenker på Hans Nilsen Hauge som formet og skjerpet landet med sin entreprenør gave. Så mange bedrifter ble startet og Ordet stod i sentrum og felleskap ble inspirert og det etablerte ble utfordret til å retenke. Uansett så er det noe med pioneren, entreprenøren som også er gitt til kirken for at den skal brukes til Guds ære og Kirken fremvekst og utbredelse.
I kirkens historie så er det menn og kvinner som har hatt en oppvåkning og utilfredshet om Status Que. De gjorde hva de kunne for å forandre verden til noe bedre. Fra et lederskaps synspunkt så er sidespor den største fienden til å holde kursen mot oppdraget om å ha innflytelse og samfunnsforandring i verden. Det finnes mange sidespor i dag. Det er bare å lese overskriftene i den kristne medie verden. Kan vi gi entreprenørene og pionerene plass i kirken til å gå videre? Mange er i dag suksessfulle forretningsmenn og kvinner utenfor kirken. De er i lederstillinger i mange bransjer. Kirken må ikke slippe gavene som tar oss videre inn en tidsalder der det kreves mot, kompetanse, sterk utrustninger og teamarbeidere. Jeg tror at vi som ledere må sette tonen, elske det frem og tørre ha folk rundt oss som er sterkere, bedre og mer utrystet til å la den samme ånd som startet misjons organisasjonene, nye kirker og pioner arbeid for Guds Rike være tett på kirken. Uten de gavene blir vi svakere og mister momentum. Jeg tror at denne tiden er tiden for kirken til å finne sin plass og være med å påvirke enkelt mennesker og miljøer med det evige ORDET. Ps Gary J. Clark sa det slik på SENDT konf i Oslo nylig: ”Om vi leser Bibelen vil vi ha en god sjanse til å ende opp på en god plass.” Guds Ord og Guds hensikter er de eneste og beste forandrings faktorene i vårt samfunn. JK

http://www.churchleaders.com/pastors/pastor-articles/173946-carey-nieuwhof-church-needs-more-spiritual-entrepreneurs-not-shepherds.html?utm_source=newsletter&utm_medium=email&utm_campaign=clnewsletter&utm_content=CL+Daily+20140422


Bilde 

 

Nylig skapte min gode venn og Intro pastor Jostein Krogedal noe debatt når han stilte spørsmål ved kristne mediers betydning og relevans. Han fortalte at han selv hadde fastet fra kristne medier i syv år. Jeg har ikke tenkt å kommentere selve debatten som oppstod, men gripe fatt i noe jeg synes er interessant: konteksten for Krogedals mediefaste.

 

Jeg har tidligere hørt Jostein snakke om sin mediefaste, da i rammen av at han og kona Brit plantet Intro – en menighet for de som ikke er så vant til å gå i kirka. Da synes jeg dette blir veldig interessant. I lys av at Jostein vil nå mennesker som har lite forhold til kirke og kristen kultur med evangeliet, får han behov for å lytte til andre stemmer enn kirkelige debatter. Han trenger andre stemmer for å bli klar til oppdraget.

 

Hva og hvem vi velger å lytte til, er ikke uvesentlig, På generelt plan er valget av hvilke stemmer vi velger å gi mye plass i livet vårt, enten det handler om talere, bøker, rådgivere eller annet veldig viktig for hvordan vi ser og oppfatter virkeligheten og det som møter oss.

 

Når det kommer til misjon blir det slett ikke mindre viktig. Hvis du, sammen med et fellesskap, søker å leve i misjon i din hverdag, er dette tre viktige stemmer å lytte til:

 

Lytt til konteksten.  Du trenger å få et forhold til hva som skjer blant de menneskene du vil plante evangeliet hos. Nylig hørte jeg Halvor og Anne Lisbeth Lindal, som har ledet plantingen av IMI Tananger si: «lokalavisa er menighetsbladet vårt.» Det sier på en tydelig måte noe om hvor viktig det har vært for de å lytte seg inn på området de vil bringe Guds godhet til.

Lytt til teamet. De menneskene du lever og gjør misjon sammen med har alle med seg noe som i sum blir viktige bidrag for det dere har å gi til menneskene rundt dere. Kjartan Sørheim, tidligere Thailand misjonær, og snart på gang med nytt, spennende prosjekt forteller om nystartingen av et arbeid i Thailand: «det første året brukte vi masse tid på å lytte oss inn på hverandre. Få tak i troshistorie, gaver og hjerte. Etterhvert oppdag vi at i summen av dette så vi tydelig hva vi var kalt til å gjøre i Thailand. » De oppdaget at mye av svaret på hva de skulle gjøre allerede fantes i teamet.

Lytt til Gud. Dette er ikke det siste punktet, du gjør, men noe som ligger underforstått i de to forrige punktene også. Ved å lytte til konteksten og hverandre, vil Gud tale om hva som er på hans hjerte. Samtidig er det viktig å sette av dedikert tid til å lytte og be, søke Gud, og høre hans stemme helt spesifikt inn i oppdraget.

 

En god venn av IMI Kirken, Graham Cray, er biskop og leder den anglikanske kirkes arbeid med planting av nye menigheter – fresh expressions of church. Når han skal beskrive prosessen med å plante en ny kirke, setter ham opp lytte som det første punktet. (Etterfulgt av Elske/tjene – utforske disippelskap – kirka tar form – gjør det igjen).

 

Hvem vi lytter til er ikke uvesentlig. Heller ikke i misjon.

 

 

 


Nye kirker

11Feb14

Nye kirker

Jeg er av de som tror at det beste ligger foran. At vi som nasjon har en god fremtid og at kirken som ide, organisasjon eller funksjon aldeles ikke er gått ut på dato men er i ferd med å reise seg og bli noe av det som var Guds hensikt på jorden. Gud er ikke død selv om Nitze mente det. Det er et tros spørsmål og jeg tror faktisk at Guds Ord er sant og rett og er over tids trender og forståelser. For en troende er det ganske trygt og godt å vite at man er i en tidslinje der en som er større har full kontroll og vil gjøre mer enn hva vi forstår og ber han om.
Når det er sagt så er det viktig å prøve å forstå Guds hjerte og hva Hans strategi og agenda er for meg, oss, nasjonen Norge i dag. Vi behøver ikke være mot alt som finnes, men enda viktigere er det å være for. Men hva skal vi være for? For det første må vi være for det som Gud elsker. Mennesker og folk og enkelt individer = altså Mennesker. Guds tanke gjennom sin Sønn Jesus Kristus er og var å bygge sitt Rike gjennom lokale kirker som kunne gi et utrykk av hvem Gud er og hvordan han elsker mennesker.
Kirke. Det kommer an på hva din erfaring er med Kirke og det vil nødvendigvis definere ditt bilde av utryk, potensial og kommunikasjon. Derfor prøver vi å redefinere språk, kultur, utrykk og hensikt så det kan være tidsriktig og forståelig samtidig lojalt mot Hans som startet det hele og vil fullføre sin ide med kirken.
Et slogan går som her: ”Økt tilgjengelighet skaper økt (for)bruk”. Om det fantes en kirke i Norge og den lå i Oslo, var det bra for de som bor i Oslo. Men resten av Norge fikk ikke smaken på det og de vurderte kirken fra distanse. Men om det var en kirke som lå i mitt nabolag og jeg kjente noen som gikk der fikk jeg noen andre ideer om hva det kunne være. Kirken må bryte isolasjonen mot Ola og Kari. Vi må gjøre det lettere for mengden av folk som ikke er så vant til å gå i kirken og komme til kirken. Vårt språk må være forståelig og kaffen varm og må bygges på ekte relasjoner. Da og bare da kan vi komme i tale med menneske med det som er evangeliet og de gode nyhetene, nemlig at Gud er ikke sint på oss men elsker med en 100% kjærlighet ALLE mennesker uansett. Er du med?

OK. Derfor må vi være kreative å bringe kirken til så mange som mulig til nye plasser, til storbyene, til bydelene og til subkulturer for å gjøre Kirken og Jesus Kristus tilgjengelig for enhver innbygger i Norge. Når vi startet Intro hadde vi i vårt hjerte en plan om å ha 5 campuser og en treningskole. Etter 10 år hadde vi det. Nå vil vi videre, ikke fordi vi er opptatt av å være store eller best eller andre egoistiske ambisjoner, men for å dele det beste vi har, nemlig troen.
Derfor planlegger vi å starte ny virksomhet i nye byer i forskjellige deler av landet. Store byer? Ja. Små byer? Ja. Der det bor mennesker er det en selvfølge og der vi kan sende eller oppmuntre noen til å gjøre kirke tilgjengelig for de som enda ikke tror så mye.

Hør: Om du vil være med i en eller annen form så vil jeg utfordre deg til å ta kontakt med oss. Til høsten starter vi en leder linje på Intro Academy og det ville vært en glede å ha mange med på laget. Om du vil være med å forandre verden, jobbe i team og gi det beste du har til en større hensikt så bli med! Om du vil studere med en hensikt så heng på. Om du bare vil sponse det så er vi åpne. Om du vil være med å be så er vi takknemlige.
Dette er ikke en Intro greie. Det er noe som mange kirker kan gjøre. Vi skal i slutten av mars på en nasjonal konferanse som omhandler nettopp dette. Hvordan kan vi starte flere kirker som bryter isolasjonen.

Uansett, finn din plass i Guds Masterplan om å bety en forskjell og plante deg i en lokal kirke.

J

http://www.introacademy.no
http://dawnnorge.no/?page_id=2555


Hvor er fokuset?

Hva er fokuset i mitt liv? Vi lever i en interesann kultur. Det handler mye om drømmer, selv realisering og potensialet. Dette er kjempeviktig i forhold til forvaltning av eget liv og egne talenter og gaver. Av og til når vi tar valg så er parametere for å ta valget ofte: Hva får jeg igjen for dette. Det gjelder, forhold, utdannelse, sosiale forhold og personlige ambisjoner og ikke minst økonomiske fordeler. La meg stille et par spørsmål ut fra en tekst i bibelen:
“I identified myself completely with him. Indeed, I have been crucified with Christ. My ego is no longer central. It is no longer important that I appear righteous before you or have your good opinion, and I am no longer driven to impress God. Christ lives in me. The life you see me living is not “mine,” but it is lived by faith in the Son of God, who loved me and gave himself for me. I am not going to go back on that.” Galatians 2:20 Tmsg

Paulus som skriver dette til en kirke i Galatia, dagens Tyrkia sier at det ikke er viktig for han å fremstille seg bra over for de andre eller prøve å imponere Gud. Her sier denne bibeloversettelsen på en ganske radikal måte at: My Ego Is No Longer Central. Det er en bekjennelse det svir av!
Om våre liv ikke er egosentriske eller selvsentrerte så åpner det opp på en helt ny måte. Man blir attraktiv for andre mennesker. Ofte er vi så fokuserte på MEG. MITT og MIN verden.
Vi satt en dag med noen unge mennesker i stua, Brit og meg. De hadde vært gjennom ganske røffe saker. Sånn litt over snittet. Når jeg hører på tankene om livet, Gud og fremtiden mikset med ganske mørk oppvekst, møte med sykehus og terapeuter og psykologer så slår det meg at vi lever så enormt isolerte liv. Og vi tror at MIN verden er den største og riktige verden.
Når vi slipper vårt ego så slipper vi også noen av murene vi ofte har rundt oss. Det kan være forsvars murer, sosiale murer og vi murer oss inne og de andre ute.
Jeg ble såå grepet av disse unge folkene som hver dag måtte velge hvordan de skulle møte verden, folkene, usikkerheten og fremtiden.
Å være Kristus fokusert skaper broer til andre mennesker fordi det ikke handler om meg og min verden men mitt fokus er på andre, større ting og situasjoner som foregår i andre sitt liv.
Hør her: tenk om vi alle hadde som mål å redusere vårt ego, meg selv inkludert. Da ville mange som venter på ei hånd å holde i eller en person å snakke til være tilgengelig.

Ha en god dag.


Å leve med dilemmaer

I den siste tiden har vi sett at vi igjen har diskutert livet i mors mage fra mange vinkler.
Reservasjons retten til leger mot å henvise til abort.
Vi har sett at det stadig vekk er svangerskaps reduksjon, dvs. at om du har flere en ett foster kan du bort det ene av forskjellige årsaker.
Vi har innført fostervanns diagnostikk for å sortere ut om fosteret har Downs syndrom og da fjerne det.
Vi har en ny trend der man kvitter seg med fosteret om det ikke er rette kjønn. Ikke i Norge etter hva min informasjon men i Norden.
Et av de største dilemmaene er når prematurt fødte babyer ned til 24 uke blir gjort alt som finnes av ressurser for å redde, og det på samme avdeling kan ligge en baby på 22 uker som ligger alene for å dø fordi det var noen som bestemte at den ikke skulle leve opp. De gangene kjenner jeg en klump i halsen og jeg får lyst til å starte en facebook gruppe til støtte for de som ikke har en stemme.
I går kveld på NRK1 så var det en reportasje om et ungt foreldre par som fikk et barn med Downs syndrom. De fortalte usminket om følelsene, skuffelsen og redselen. Men det nydelige her var jo den kjærligheten de fikk til sitt eget barn når de aksepterte at det var et helt barn, men kanskje ikke som alle andre. Den ligger ikke på nett, men var en sterk historie om et menneske som fikk muligheten til å leve.

David Østby skriver i sin siste leder artikkel i KS: http://www.k-s.no/artikkelside/artikkelside/article/382161

Turnuslege og agnostiker Håkon Kravdal mener at i en så betydningsfull sak som abort, der det handler om liv og død, må samfunnet akseptere at noen ikke ønsker å være med på dette.
http://www.k-s.no/artikkelside/artikkelside/article/382081

Mer info her: http://no.wikipedia.org/wiki/Abort

Grunnen til å sette disse tankene på blogg er å få deg til å tenke. Ikke nødvendigvis fortelle deg hva som er galt og rett, ret og slett hjelpe deg til å reflektere og studere og være en som mener noe om dette store problem komplekset.

Jeg har snakket med ihuga abort forkjempere og jeg har snakket med de mest profilerte abort motstandere i landet og det er tydelig at nettopp her har vi et utslag av syn på: Skapelse, menneske verdi og styringsrett.

Mye mer kunne vært sagt men du kjører på, og finner ditt ståsted som betyr mye og er nødvendig.

Jeg tenker litt sånt: et liv skal respekteres, både moren og barnet, og om moren velger noe jeg ikke ville valgt, har vi full respekt for moren allikevel.

J


Gebursdag
Min kone Brit fyller året i dag. Ikke så mye, bare litt. Ikke noe rundt tall men sånn et lite tall. Vi er gift i 30 år, begge over 50 og har voksne barn som selv står på egne ben og er gifte.
Caroline er 23 og studerer til en master og Christer studerer medisin på fjerde året.

Det å holde sammen er ikke alltid en selvfølge eller så lett. Det er ikke bare i min alder at folk går fra hverandre. Det er unge som gjør det og når man kommer i vår alder så er det liksom om limet forsvinner. Det er ofte barna som er fokus til de er ute av ”rede” også er det tomt! Veldig stilt. Ikke noen tenåringer som ikke kommer hjem, eller smeller med dørene og låner bilen eller er uenige i all verdens avgjørelser.
Når man blir så voksen som vi er så gjør man seg noen refleksjoner og ser hva har vært en bra ting som gjør at jeg ikke ønsker, vil eller planlegger å slutte å være gift, men fortsette til det er naturlig slutt.
I går satt vi og reflekterte om hvordan vi har levd og for så vidt lever. Vi er ganske aktive, høyt tempo og altfor lite fritid. MEN i alle år fra vi var nygifte har vi investert i forholdet vårt. Ikke en dag uten en tlf samtale. Aldri en dag når vi er hjemme uten en bønn sammen. Aldri en dag uten et godt ord i en eller annen form. Dette er en vane som til de grader er OSS. Husker en gang jeg var på business tur i Mexico og USA. På den tiden var det ikke noe mobil telefoner. Ikke mail, skype eller sånne moderne hjelpe middel. Vi ringte noteringsoverføring. Jeg husker enda når jeg tok tlf. Inne på Universial studio, slo nr. til sentralen og spurte etter mitt hjemme nr og hørte Brit stemme og barna i bakgrunnen. Utrolig deilig. Hva snakket vi om? Livet, barna været og sluttet av med: Du? Eg e glae i dg. Jo lenger borte man er jo mer så øker man på med gode ord. Jeg har alltid reist i mine jobber og dette var vår dyre vane. Alltid en update. På søndag da jeg kom hjem med siste fly fra Oslo så var det å bruke to timer på update. Vi må jo være på same linje!

Ingenting går av seg selv, er et ordtak og man må GJØRE noe for å ha det bra i samlivet. Så her er min smørbrød liste:
1 Invester i forholdet. Det blir aldri for mye. Vær kreativ og finn kjærlighets språket og kjør på.
2 Update hverandre så mye som mulig på alle områder. Ikke hold noe tilbake, det blir sand i maskineriet
3 La Gud være sentrum i forholdet. Aldri en dag uten bønn til Gud og med gud. Enten før barna er oppe, middags bordet eller når det passer for dere, men la det skje!
4 Planlegg date, helg og ferier for å dyrke, love & Love & Love

Om man lykkes på hjemmebane er det så mye annet som går veien. Ikke gi deg! Gå for gull og tenk at dette kan jo bare bli bedre.

Lykke til med samlivs prosjektet ditt og mitt!

J
IMG_1805


Det behøver ikke være slik det er
– Jeg har opp­da­get at det er så mange som ser det som sin opp­ga­ve å være et medie­po­li­ti, med egne stil­lings­in­struk­ser som det er nær­mest et kall å få leve i bak sine smart­te­le­fo­ner og data­skjer­mer. Der­for har ikke krist­ne medi­er noe gjen­nom­slag, hevder Jostein Krogedal.
Kir­ken er kjent for så mye rart. Mot kvin­ne­li­ge le­de­re. Ja til Is­rael. Nei til abort og ditt og datt.

Å følge med i krist­ne medi­er er jo ab­so­lutt ikke noe å an­be­fa­le med alle strøm­mer som dis­ku­te­res.

All­tid noen som er mot noe og mener noe så sterkt og med sånn over­be­vis­ning at det høres jo over­be­vi­sen­de og rett ut, selv om det ikke er det.

Sånn har det vært og vil sik­kert være frem­over.

Pro­ble­met med denne åpne dia­lo­gen er at man tror at det er det som er vik­tig.

Dis­ku­sjo­ner og unyt­tig prat pas­ser ikke på trykk i det of­fent­li­ge selv om sam­fun­net sier at det er det som er rett. Lære­sam­ta­ler må tas rundt bor­det med teo­lo­ge­ne og ho­ved­le­de­re og ikke i le­ser­inn­legg.

Kon­flik­ter og feil i or­ga­ni­sa­sjo­nen be­hø­ver ikke kom­men­te­res av alle og bret­tes ut for å finne en, nett­opp: «synde­bukk».

Jeg har opp­da­get at det er så mange som ser det som sin opp­ga­ve å være et medie­po­li­ti med egne stil­lings­in­struk­ser som det er nær­mest et kall å få leve i bak sine smart­te­le­fo­ner og data­skjer­mer. Der­for har ikke krist­ne medi­er noe gjen­nom­slag, for det ska­pes ikke mo­men­tum.

Mo­men­tum ska­pes når flere men­nes­ker går sam­men i en enhet frem mot noe de mener er vik­tig og er vil­li­ge til å stå opp for.

Noen tror at unge men­nes­ker ikke vil være i kir­ken. At ge­ne­ra­sjo­ne­ne som kom­mer er tapt. Det tror jeg ikke på. Frem­ti­den er gans­ke så lys når man ten­ker på unge men­nes­ker som vil for­and­re ver­den.

La oss ta de kom­men­de ge­ne­ra­sjo­ne­ne før rea­lis­men og er­fa­rin­ge­ne blir for ster­ke og gi liv­e­ne inn­hold med vi­sjo­ner, Guds ord, le­der­skap og hen­sikt.

Om alle kir­ker be­stem­te seg for å lære noe av vår arv de siste par hund­re årene og ta den opp igjen, så er vi inne i et mo­men­tum.

Finn vi­sjo­nen og ver­di­ene og ikle de med nye me­to­der og ut­trykk som gjør det for­ståe­lig og at­trak­tivt for de neste ge­ne­ra­sjo­ne­ne.

Jeg har min bak­grunn i NLM. Jeg er takk­nem­lig for det. Det å lese min mors bok nå om beste­fars vei fra Kina til Tan­za­nia er sterk kost, men å tref­fe unge men­nes­ker fra NLM sist uke som star­ter nye fel­les­skap i Har­stad, var san­ne­lig en opp­vek­ker.

Hør her: tenk om vi alle fo­ku­ser­te på opp­dra­get og fant ut hva vi tror Gud har kalt oss til og hva man­da­tet er, og gikk med det. Vi kan for­and­re dette lan­det.

Nye fel­les­skap, nye kir­ker, nye le­de­re i sen­tra­le po­si­sjo­ner som leg­ger ned liv­e­ne sine ned for en hen­sikt og ikke makt eller grå­dig­het.

Våre gener som krist­ne i dette ny­de­li­ge lan­det må gjen­opp­da­ges.Få fyr i ga­ve­ne og po­ten­sia­let og gå med det.

Ikke gjør det så vans­ke­lig at det er kun de med dok­tor­grad som skjøn­ner det og at det er jour­na­lis­te­ne som set­ter dags­or­den.

2 Ti­mo­teus 1:6 «Der­for vil jeg minne deg om dette: La Guds nåde­gave i deg flam­me opp på nytt». Det betyr at det er ikke dødt, bare litt på vent.


Tid for å gå vannet?

Nyttårsaften 1991/92 var Brit og meg kommet til et punkt der vi hadde bestemt oss for å ta et stort valg. Skulle vi, eller skulle vi ikke dra til verdens største by, Mexico City og arbeide med gatebarn eller skulle vi fortsette som før? Det som er forutsigbart og sikkert og innenfor komforsonen. Vi satt utover kvelden og så på hverandre. Skal, skal ikke? Vi hoppet i det! Vi sa fra til våre respektive arbeids plasser at vi ønsket permisjon ett år, men om det var vanskelig så sa vi opp jobbene fordi det var NÅ vi skulle gå på vannet. Vi reiste, leide ut huset, tok vaksiner og gikk i mot rådene fra mor og svigermor om at dette måtte vi ALDRI gjøre. Lang historie kort. Vi reiste, var der og kom friske og hele hjem. Vi ble aldri den samme etter å ha vært der og levd der.
2013 er over og ut. 2014 er blankt og spennende. For noen var 2013 et set back år. For andre et normal år, men hør: Uansett hva historien har gjort med deg eller du har gjort med den så kan man velge på nytt. Unge som gamle. Ditt set back kan bli ditt come back.
Jeg har en opplevelse av at Gud pusher på enkelt mennesker til å gå på vannet. Litt mer tro enn kalkulert beregning. Det som Gud gjør går ikke alltid sammen i et regnestykke. Det er ikke alltid svigermor liker det. Kanskje ikke politisk korrekt, men i all verden så spennende. Alt det store starter i det lille. I skrivende stund sitter jeg med ferske inntrykk etter å ha sett Mandelas celle gjennom 18 av 27 år på Robben Island. Det å se og oppleve plassen og snakke med to av medfangene til Mandela er ubeskrivelig. De la ned livene sine for rettferdighet og frihet. Ubeskrivelig sterkt.
Jeg lurer ofte på hva som skal få oss rike nordboere til å oppdage våre egne røtter. Ikke oldkirken eller noen sakramenter men våre foreldre og besteforeldre. Korsets Seier representerer røtter i vår tidlige historie som pinsevenner om menn og kvinner som teppela Norge med kirker. Zion Stavanger så på Rogaland som sitt sokne område. De plantet i lysefjorden, Sandnes, ute på øyene og nede i dalene. På tide å ta opp arven og gå litt på vannet?
Led 14 kommer nå og mange kloke hoder samles for å dyrke vennskap og lytte og lære. Hva i all verden sier Ånden til kirken i dag? Noe helt nytt? Ja for noen kanskje, men du verdene så stor markedet er for det som ligger på hjerte til sjefen sjøl, Jesus Kristus. Forkynn, døp og lær. På tide å utvide teltpluggene og innta nytt område. Det finnes bydeler i Norge på 20 000 uten evangelisk virksomhet. Enda i dag ser Gud etter noe som tar imot utfordringen og vil gå på vannet. Noen som vil gjøre noe som ikke er gjort. Noen som sier nok er nok og ikke lar seg styre av kultur, statistikk og kalkulatorer. Jeg har bestemt meg til å gå enda mer på vannet. Egil Svartdahl sa det en gang: Det kan jo være at det går godt. 2014? Beste ever! JK


Hva er en Kristus disppel i 2013?

 

Det er et ganske godt spørsmål egentlig. Hva er det IKKE? Hvordan måle det og Når starter og ender det?

 

En dag sa en foretningsmann at han satt omgitt av mine disipler ….. Ofte bruker vi termen disipler av mennesker og det er for så vidt rett, fordi å være disippel er å gå i lære hos en mester. Dette bruker vi i dag når det gjelder å ta mesterbrev og gå i lære og til en viss grad å være Trainee i en bedrift, program eller organisasjon.

Men at en pastor eller leder har sine disipler er ikke det som mesteren tenkte. Han ville nok at vi alle skulle følge HAN og ikke en organisasjon, system, kirkesamfunn, tjenestegave eller den mest hippe på den kristne stjerne himmelen.

 

 

1              En Kristus disippel følger Kristus. Men kan absolutt og bør absolutt være under lederskap i en lokal kirke i alle livets sesonger. Da referer vi til Guds tanke om å være en del av kroppen som ER KRISTUS. Man kan ikke være Kristus etterfølger og ikke være i en lokal kirke.

2              En Kristus etterfølger følger noen dyptgående disipliner. Dette er lagt opp i hensikten med å følge Kristus. Man følger ikke seg selv og sin egoistiske tanke lenger. Man har fått et nytt verdisystem, en ny retning og interesser. Man lever pr. Definisjon ikke sitt eget liv lenger, man etterfølger en mester. En som er større, kan mer og vil lengre. En som vet hva livet er og ikke minst hva døden er. Han har vært der og sett hva det er og ikke er, derfor kalles Han også Guds Sønn og troens opphavsmann og fullender. Dvs at han er fra før det hel startet og vil stå støtt til det hele er over.

De kristne disiplinene:

  1. a.    Dåp i vann
  2. b.    Regelmessig giver
  3. c.     Ordets leser
  4. d.    Bønn er den daglige kommunikasjonen med Gud
  5. e.    Tjener i en lokal kirke under ett lokalt lederskap
  6. f.     Deler troen sin med mennesker som ikke har så mye tro

3              En Kristus etterfølger er arbeider/tjener i den lokale kirken. Vi alle har et enormt potensial og kraft som vi bruker på en hau med ting. Du vet selv hva dine talenter, gaver tid og oppmerksomhet blir brukt til. Tenk om alle Kristus troende var Kristus etterfølgere og plantet seg i den lokale kirken og ikke hadde en TV kirke som felleskap. Tenk på når sååå mange mennesker gikk sammen om å forandre sitt lokal samfunn. Brukte sin tid, kraft og energi på andre istedenfor seg selv? Fytti, det hadde forandret Norge!

4              En Kristus etterfølger er for LIFETIME. Det sies at 90% av oss Kristus troende har tatt imot troen før 19 år. Det er muligens sant. Har ikke noen statistikk utenom at det er sagt som en påstand. Hva som er interessant for disse Kristus troende 19 åringene er hva som skjer når de er 25, 32, 40, 50 og 62. Det synes som det å følge Kristus og det han holder på med, nemlig å bygge sin kirke, ikke er så attraktivt om noen år. Dette burde vi informere en 19 årig Kristus etterfølger om at ingenting går på skinner. Å være betyr ikke å holde ut eller stadig følge eller å ha åndelig utvikling. Etter noen år i denne ”bransjen” så har jeg sett at mange det er av etter en kjempe start. Derfor mener jeg at alle Kristus troende må starte med å bygge et fundament for troen og retningen i sitt liv. Alle burde ha en hensikts erklæring. Alle burde si at jeg skal komme gjennom skuffelser. Sykdom skal ikke hindre meg fra å følge Kristus. Ikke leilighet i Spania heller. Penger er gitt meg å forvalte for å gi bort mer enn å bygge mitt imperiet. Jeg vil tjene min genrasjon i min tid og forberede neste generasjon til å gå lengre med Kristus en hva jeg fikk til! Amen (la DET skje)