Engler & Demoner

31May09

Under er en historie om mine besteforeldre som opplevde å bli reddet av  engler. Les og gjør deg opp en mening.

Jeg for min del er overbevist.

Engler på murene

Asbjørn Aavik  

Det var våren 1931 det hendte . Et ulykke år var det for vårt felt i  Sentral-China. En vår en lenge minnes. En stor kommunistbande herjer sør for vårt felt. Vi leste om det i det engelske dagbladet vi fikk fra Hankow. Og Yünjang folk som kom hjem fra reiser hadde mye å berette om ” den røde hærs” grusomme framferd. Når to og to talte sammen, var det om ” de røde ”- i fredstider var det jo alltid om penger. Nå grov de huler under tunge skap i mørke netter. Der gjemte de sølvet, veide de tunge hundredollar pakkene noen ganger i hendene- først. Bare kjenne tyngden av det dyre sølv i hendene enda en gang! Hvem visste om en noen gang fikk grave det opp igjen? Det var så vanskelig å forkynne evangeliet den våren. Nei, ikke vanskelig å forkynne nettopp, men alle hjerter var stengrunn i de dager. Det grodde visst intet etter den våren. De var så urolige, de få som kom i gatekapellet. Midt i talen dyttet de albuene i hverandre: siste nytt om ”de røde”. Kom ut på landet med evangeliet- inn i tunet på bondegårdene- var det enda verre . Der var de jo helt forsvarsløse. Vi som bodde inne i byen hadde jo bymuren. De gikk den forresten nøye over i de dagene. Det hadde grodd ut noen busker her og der. De var farlige og måtte vekk. Farlige hvis fienden fikk slå seg igjennom  like inn til muren. God hjelp for klatring. 17. mai bar ingen feststemning med seg den våren. Vi var tre utlendinger i Yünjang- 3 blant 40000, som feiret dagen. Det var små norske flagg på bordet, og vi sang en fedrelandssang. Det ble visst bare en. Ingen sa det, men vi kjente det alle: Det var så vanskelig å synge de sangene- da. Ryktene var så svære nettopp den dagen. Fienden rykket stadig nærmere vårt felt. Og Yünjang var en av forpostene. Vi syntes at Isrels gamle ”fedrelandssalmer” passet bedre. Så leste vi fra ”Salmenes bok”. og ble styrket. Postmesteren og fruen var innom en stund utpå ettermiddagen. De var kristne, en stor barneflokk hadde de, og de var så angst for de små. Embetsmenn og alle i offentlig tjeneste er de første kommunistene dreper når de har inntatt en by. Besøket drev 17. mai-stemningen enda noen grader ned. Postmesteren var jo alltid godt underrettet og vi kunne stole på ham.  Han anså situasjonen meget kritisk, og vi ble enige om å prøve å komme oss vekk fra Yünjang neste dag, på båt nedover floden. Hans familie skulle flykte sammen med oss.Utover kvelden pakket vi sammen. Tok ned av veggene. Ingen sa noe større. Vi hadde vært gift halvannen måned da – og hadde nettopp fått hjemmet sånn noenlunde til- såpass en kan få det i Chinas innland.Det meste fikk stå igjen i kasser. Vanskelig å ha mye med når en skal flykte- flykte for livet kanskje. – Vi fikk tak i en liten båt neste dag. I mørkningen skulle vi gå ombord, og så gli nedover om natten, prøve å komme oss gjennom det farlige beltet mens det var mørkt. Vi visste det var farlig – i mørke natten. Men i farens stund våger en mye. Da- nettopp som byrdebærerene hadde satt tau om sengklebyltene, håndkoffertene og nistekassen- kom postmesteren inn gjennom porten. Jeg syntes det gule ansiktet hans var helt hvitt. ”kommunistene har stengt elva syv mil herfra!- Umulig å komme igjennom”   Pause— ” Da får vi prøve å komme oss nordover- landeveien- over Nordpasset, til  Honan.” ”Umulig! Den veien er stengt av røvere. Jeg undersøkte før jeg gikk hit.” ” Men nordvest, da? Følge elva oppover- på det uvisse- bare prøve å komme oss unna?” ” Også den veien stenger røvere – de har gjort det lenge”, svarer Chen. ”Så får vi bli i byen, da?” ”Ja, vi får vel det” svarer Chen. Han tok barna med seg og gikk ut bakporten- og en sidegate hjem. Vi sov urolig den natten- sov- og sov ikke heller. Det var så urolig i byen.Alltid var det uro om natten i den vesle gaten like ved misjonsstasjonen. Den hadde dårlig rykte. Dører gikk natten igjennom. Gamle elendige dører som ” skrek” fælt. Men denne natten var det tunge skritt i gaten. Mange som gikk. Alle hadde de hastverk. Somme sprang. De ropte noe til hverandre- hujet ofte. Og den still vårnatten bar skrik og rop inn gjennom alle åpne vinduer. Hvem kunne sove? Det er utpå formiddagen neste dag. Vår gamle portvakt forteller at det kommer utlendinger. Vi går sammen mot porten. Der kommer Fanghsien-misjonærene, flyktende for ” de røde” ( Det var din mormor og morfar) De er trette og utkjørte etter de mange dagsreiser over fjell og på ulendt vei. De måtte ta seg fram på ukjente veier- alltid i angst. En visste jo ikke hvilken vei de røde tok.Fanghsien er vårt felts forpost mot sør.Dagen etter melder portvakten på ny:” Det kommer utlendinger”Nå er det künchow-misjonærene som kommer. Künchow ligger 6 norske mil fra Yünjang- ved elva.Det var bare så vidt at misjonærene kom seg ut av byen før den ble inntatt av kommunistene. De kom så plutselig over byen. Misjonærene flyktet med barna og noen sengklebylter ut nordporten samtidig som kommunistene slo seg inn sørporten. Og det fortelles at misjonsstasjonen var et av de første steder de søkte.Nede ved elva fikk misjonærene tak i en båt og kom seg oppover til oss i Yünjang. Et under at de kom seg unna. Nå var vi i alt 25 utlendinger samlet 13 barn og 12 voksneSå kom det tre underlige dager, dager vi aldri glemmer vi som var der. Vi visste jo at Yünjang var den neste by de ville ta. Den lå i deres rute og var den viktigste byen da den i gamle dager var en ”Fuh by ”Vi talte sammen om utvei til å komme unna, og vi talte med de ledende i byen om det samme. Byens militære forsvar stolte vi lite på. Det var en forhendværende røverhøvding som hadde makten.Men det jeg vil minnes lengst fra de dagene er våre andaktstunder og bønnesamvær. Det var noe så inntrengende- så barnslig hengivende over de stundene, som det alltid blir i farens stund. Da var det godt å minnes at misjonsbefalingen har Jesus satt mellom to av de sterkeste løfter i Bibelen. ” Meg er gitt all makt… gå derfor…og se jeg er med dere alle dager”… I slike tider får sangene mening, gamle kjente sanger en synger av vane: ”Vår Gud han er så fast en borg”, ” Den som bor i den høyestes skjul”, ” Velt alle dine veie” og mange andre. Vi sang, og sang oss inn i en forunderlig ro og trygghet. Det koster intet her hjemme- i en vakker kirke orgelbrus og solospill mellom fargefine vinduer- å synge:  ”Å tok de enn vårt liv, gods, ære, barn og viv, la fare hen, la gå! De kan ei mere få mGuds rike vi beholder.” Men syng det i Chinas øde innland! Syng det når alle utveier er stengt av røvere. Syng det når en morderhær med ”Elvedrageren” i spissen er i ildmarsj mot din by. Syng det da- i livets hverdag, ensom- langt borte fra hjemlandets søndag og stemning! De sov i et av rommene i første etasje- en av misjonærfamiliene fra Künchow. Der var ingen senger. De sov på gulvet. Alle vinduer stod åpne den varme vår kvelden. Borte i kirkens småsal hadde kineserne bønnemøte. Vi stod der ute og talte sammen et par av oss. Da begynte misjonærens hustru å synge. De små hadde lagt seg. Hun sitter på teppekanten til den minstes ”seng” : ”Ingen er så trygg for fare…” Synger hele sangen. Et vers om og om igjen: ”Herren vokter selv på sine, dem ei rører noen pine…” Så sovnet de små ”…dem ei rører noen pine” Det var utpå formiddagen. Ryktene hadde svirret. Men nå visste vi det sikkert. Kommunistene kom mot Yünjang. Nå var de bare to norske mil borte. Vi kom sammen i stuen til bønn og en kort rådslagning, og ble enige om at vi måtte ut av byen. Så låste vi og gikk, med segklebylter og noen nistekasser. Kineserne bar. Vi gikk Storgt vestover- visste ikke hvorhen – bare at vi måtte ut av byen. Tenkte å komme oss opp i fjellene. Der måtte det vel være et sted vi kunne skjule oss. Vi kom så langt som til elvebredden og ropte der på ferjemenn til å sette oss over. Da så vi at det var umulig å komme unna. De ” røde” hadde alt besatt de viktigste steder omkring byen. Det var intet annet å gjøre enn å snu. Det var et underlig tog som kom Storgaten østover- 25 hvite. Ingen sa noe. Barna tidde. De som var med glemmer det aldri. Vi låste oss inn. Stille gikk alle inn i den øde stuen. Det var ingen som foreslo det, men alle knelte. Hvor gammel jeg blir- ett vet jeg: Det bønnemøte kommer jeg aldri til å glemme. Det var en time da alle overgav seg til Gud- på nytt –til liv eller til død. En underlig ro la seg over oss alle. Gud var så nær. ” Jeg er med dere alle dager…” Mens vi knelte i bønn, begynte skytingen. Først spredte skudd- langt unna. Så kom det nærmere, like innpå byen- kanoner, maskingevær og rifleskudd. Vi knelte fremdeles. Streifkuler slo mot murveggen i annen etasje. Best å være forsiktig. Portvakten kom stille inn. Vinket en ut. Nå hadde soldatene trukket seg inn i byen og bommet portene. Nå skulle de forsvare seg fra muren. Da visste vi det for alvor var fare. Jeg vet ikke hvor lenge skytingen varte, men plutselig stilner den av. Bare ett og annet rifleskudd smeller gjennom luften. Har de slått seg igjennom? Har de kommet inn i byen? Vi lytter i åndeløs spenning, venter å få høre skrik og ståk fra gaten, men alt er stille. Da våger vi oss ut. I det samme kommer en av evangelistene og melder at ”de røde” er flyktet mot Künchow, den vei de kom. Alle undret seg. Denne hæren var kommet sørfra. Alle byer de angrep, inntok de- og mange av disse byene var store. Så kom de til denne lille byen, og ble slått tilbake. Hvordan hang dette sammen? Det var ikke soldatene- slik ble det talt mann og mann i mellom. Ingen forstod det. Dagen etter fikk vi forklaringen. Vi har en del kristne utover ”Østlandet”- den vei kommunistene kom – og gikk. Så snart byporten var åpen om morgenen, tok to av oss en tur utover. Vi ville se til de kristne. Det lå en del mennesker drept like utenfor muren- og lenger utover landet flere. Bøndene holdt på å grave likene ned. Det var varmt og det ville snart bli stank. De grov ikke dypt. Der stakk en naken skulder opp. Et par skabbete hunder knurret og åt. Der stod en arm stiv opp i luften over jorden- -fingrene sprikte. Vi kom inn i det første kristne hjemmet. De satte to krakker fram. Vær så god sitte!- Nei de hadde ikke gjort dem noe vondt. De ba om drikke og kjøpte noen høner som de betalte for. ”De var innom på tilbakeveien og,” fortalte bonden vi snakket med.” Da hadde de sånt hastverk. En av dem som var oppom her, var sikkert offiser. Han kom til hest og hoppet av her i tunet.” ”Si meg bonde er det to murer omkring Yünjang?” spurte offiseren. ”Nei” svarte jeg. ”Jo, vi så to murer,” gjentok han. ”Jeg er jo født her, og er gammel nå, så jeg skulle vel vite det.” ”Men si meg bonde” sa offiseren igjen. Han kom enda nærmere. ”Er det utenlandske soldater i Yünjang?”  ”Nei, det har det aldri vært” ”Jo, sa offiseren, på den ytterste muren stod det noen høye skikkelser. De hadde side, gule klær, og ansiktene var hvite som porselen. Alle hadde de sverd i hånd. Da våget ingen mann å kjempe mer. Alle flyktet” ”Forunderlig! ” sa bonden og så på oss. Vi så på hverandre, vi to misjonærene- og forstod. Dette under hendte den time vi knelte – og overgav oss i Guds hånd. Da reiste han en ny mur omkring oss, og sendte sine engler ned til vakt. Usynlige var de for alle inne i byen, bare synlige for dem som stod oss etter livet.

Du tviler kanskje- du som leser dette, men vi som gjennomlevde det, tviler ikke. Det var ”Fyrsten over Herrens hær” som stred for oss, han som Josva møtte utenfor Jeriko- han med det dragne sverd i sin hånd. (Josva. 5,13) ”Og fyrsten over Herrens hær, sa til Josva: ”Dra dine sko av din fot! For det sted du står på, er hellig!”

Og Josva gjorde så. (v. 15)

Det samme gjør vi.

Asbjørn Aavik

 

 

 Dagny & Alfred

Advertisements


No Responses Yet to “Engler & Demoner”

  1. Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: